Et blikk inn i historien: Kümmersbuchs mølle åpner dørene

Et blikk inn i historien: Kümmersbuchs mølle åpner dørene

Forrige søndag strømmet over 100 besøkende til den godt bevarte møllen i Kümmersbuch for å være med på en informativ omvisning. Denne begivenheten fant sted som en del av "Åpen monumentdag" og ga deltakerne muligheten til å få dypere innsikt i brukets historie og virkemåte. Den lokale vaktmesteren Marianne Moosburger, mølleeieren Christian Schuller og møllespesialisten Josef Moosburger guidet interesserte gjennom lokalene og delte sin omfattende kunnskap.

Omvisningen begynte med en interessant forklaring på opprinnelsen til stedsnavnet Kümmersbuch, som sannsynligvis er avledet fra "Chiuman bøkeskogen". På 1500-tallet ble navnet allerede brukt i formen "Kümerspüch". På den tiden var stedet ikke lenger en del av Vilseck og Bamberg-klosteret, men tilhørte fogden i Hahnbach og Amberg-distriktets dommerkontor.

Historien til bruket

Bruket ble overtatt av familien Karl von Alfons Siegert i 1939 etter at det ble fjernet fra det utvidede militære treningsområdet Grafenwöhr. Bonden Josef Karl og hans familie drev bruket som sidebedrift. I 1968 giftet datteren Marianne Karl seg med bonden Adolf Schuller, som la en turbin til bruket for å generere energi. Bruket ble lagt ned i 1973, men ble ikke revet og i stedet kom et moderne selskapslokale.

Et annet spennende aspekt ved turen var forklaringen av de strenge reglene som gjaldt for Müller. Bøndene kunne ikke selv bestemme hvilken mølle de ville ta med kornet sitt til, da dette var bestemt av suverenen. Utdannelsen til å bli møller varte i totalt seks år, noe som gjenspeiler mølleindustriens store betydning for næring av befolkningen. Møllere måtte være dyktige med forskjellige materialer som tre, metall, stein, lær, korn og vann for å utføre arbeidet med suksess.

Kvernen i Kümmersbuch er en valsemølle, som betyr at kornet må males flere ganger for å produsere fint mel. Besøkende lærte at prosessen med fresing ikke bare var enkel; det krevde flere trinn for å oppnå det endelige produktet. Etter den første maleprosessen produseres mel, etterfulgt av kli, semulegryn og til slutt mel. Melet var tidligere mørkere og mer næringsrikt enn dagens, og mel ble også brukt som mat i nøden.

Et annet interessant poeng var rollen til brukslegen, som var ansvarlig for komplekse reparasjoner og ofte var bedre betalt enn en menneskelig lege. Arbeidet i bruket var ikke uten risiko, da møllene ofte lå i fuktige områder og faren for brann og eksplosjoner var stor. Derfor ble de for det meste bygget utenfor bygdene.

Møllerne og deres familier levde ofte i en egen verden, borte fra landsbylivets sosiale normer. Møllen ble et kommunikasjonssted hvor bøndene leverte kornet sitt og ventet på melet sitt. Møllernes arbeidsklær var laget av lin for å transportere fuktighet bort fra huden. Sovevanene ble også tilpasset forholdene, da møllerne ofte sov sittende for å kunne puste bedre.

Arrangementet ble avsluttet med en sosial del der deltakerne sang sanger om mølla og hørte gamle mølleordtak. Disse ordtakene gjenspeiler lengselen og friheten som mange forbinder med livet på bruket. Kümmersbucher-møllen er fortsatt et fascinerende stykke historie som tar besøkende tilbake i tid og lærer dem om møllenes betydning for regionen.